Introduksjon – skille mellom mineraler eid av staten og mineraler eid av grunneier

Siden Christian IIIs norske bergordning av 1540 har det i Norge vært et skille mellom mineraler som er eid av staten og mineraler som er eid av grunneieren.

Allerede i begynnelsen av 1400 tallet gir dronning Margrete en instruks til Erik av Pommern som klart viser at hun så på malm i grunnen som kronens eiendom.

Prinsippet om at kongen/staten eier visse mineraler uavhengig av hvem som eier grunnen er i alle fall ubrutt fra 1540.

Hvilke mineraler som er eid av staten har til tider vært litt uklart, men siden 1812 har det dette vært rimelig klart.

Etter mineralloven, som bygger på eldre rett, er staten eier av metaller med en egenvekt på 5 og over, i tillegg til arsen og titan, samt mineraler av disse.

Det er selvsagt ikke nok at mineralet inneholder spor av metaller som er eid av staten.  Metallet må utgjøre den vesentlige delen av mineralets verdikomponent.

I tillegg til disse er grunnstoffet svovel statens mineral når det opptrer som svovel- og magnetkis.  Dersom en finner svovel i andre former er dette grunneierens mineral.

Alle andre metaller og mineraler i grunnen er eid av grunneieren.

Statlig eiendomsrett til ulike mineraler er vanlig over hele det kontinentale Europa.

Fra statens eiendom til første finners rett

Staten eller i eldre tider Kongen har lite nytte av mineraler som ligger skjult i grunnen.  For å få kunnskap om statens mineraler, har staten i alle fall siden 1539 gitt rett til å bryte og nyttiggjøre seg statens mineraler til den som har vært først ute med å sikre seg bergrettigheter. Dette er første finners rett.

For at det skal være mulig å finne og utvikle mineralske forekomster har hvem som helst rett til å lete etter og undersøke forekomster av statens mineraler selv om dette skjer på annen manns grunn. Grunneier kan bare nekte undersøkelse av mineralske ressurser dersom undersøkelsesarbeidene kan medføre en skade på grunnen som er av vesentlig betydning.

Selv om grunneier skulle kunne nekte nødvendige inngrep i grunnen i forbindelse med undersøkelser eller drift på statens mineraler kan det gis tillatelse til ekspropriasjon av grunn og rettigheter i den grad dette er nødvendig for å kunne gjennomføre tiltakene.  For å kunne få tillatelse til ekspropriasjon må gevinsten av det omsøkte tiltaket være klart større enn det tapet som grunneieren lider ved at tillatelse til ekspropriasjon gis.

Denne ”første finners” rett er videreført i den loven vi har nå, mineralloven.   Men for å få denne retten må man først sikre seg rettigheter etter mineralloven.